nordtrondelag

Symfonisk suksess

Richard Susegg Kvarving @ Nord-Trøndelag // 08.11.17

Gripende, rørende, lærerikt og vakkert, skriver media. Møt Pål Solbakk, konsertmesteren som holder den røde tråden i «Æ sa at du sa».

- Stykket har ei veldig aktuell problemstilling. Samfunnet er heile tida i forandring. De lever nok i et helt annet samfunn, ungene som vokser opp nå. På Skage hadde vi ikke flyktninger, sier Pål Solbakk, konsertmesteren fra Overhalla, som har det musikalske ansvaret for den største musikksatsingen retta mot barn og unge i Nord-Trøndelag noen gang. Når han løfter buen, skal 20 musikere og to skuespillere samspille slik at publikum går heim med følelsen av å ha opplevd noe fint, som kanskje også setter tankene i sving.
I et stykke der både musikken og skuespillet driver fortellinga, blir det mange avtaler som må holdes og store avstander på scenen. Å samle trådene er ikke nødvendigvis en lettvint jobb.
- Jo, det er komplekst, men skuespillerne har vært veldig godt forberedt og bevisste på det musikalske. Jobben min med å starte og stoppe ting, blir enklere med så mange flinke musikere i orkesteret, sier Pål, beskjedent.

Arv og miljø

Påls røde tråd starter i andre etasje på  samvirkelaget i Skage. Den handler naturligvis om musikk. Om pianoet i stua, om søsknene som toget til privattimene, og konduktøren som la inn et ekstra stopp på veiene, slik at de skulle slippe å gå tilbake igjen til undervisninga fra stasjonen.
- Jo, du kan nok si at jeg er arvelig belastet. I en alder av 80 år spiller pappa stort sett daglig rundt omkring i bygda, smiler Pål. På slutten av 70-tallet ble samvirkelaget byttet med nyetablert boligfelt og en rikt tilfang av jevnaldrende å vokse opp med. Snart stod musikklinja på Nauma, som den gang var et spesielt sted, for tur.
- Vi hadde et musikkhus, et rødt gammelt trehus, der vi kunne øve døgnet rundt. Og det gjorde vi. Veldig mange av de jeg gikk sammen med da har blitt musikere, forklarer Pål.

Uten løsning

«Æ sa at du sa» handler om Mirja og Sturla. Vennene, som begge har ei historie om å være utenfor, tvinges til å diskutere vennskap og identitet. Når Mirja åpner seg opp om flukten fra heimlandet, er onkelens trøstende melodi sentral.
- Komponisten har laget et ledemotiv, en melodi som går som en rød tråd i stykket, forklarer Pål. På et tidspunkt forlater Pål orkesteret og blir onkelen i tankene til Mirja.
- Det er et veldig sterkt stykke. Jeg var litt spent på om det blir for skummelt for de minste, men skolene har vært godt forberedt. Ståle Kvarme Tørring har skrevet en tekst som aktualiserer tematikken uten å legge føringer for hvordan den skal løses. Det synes jeg er både viktig og fint, sier Pål Solbakk.

Der ordene slutter

Spør du Pål om hva musikk er, svarer han at musikk kan være så mangt, men at det er du som hører på som bestemmer.
- Musikken fortsetter ofte der ordene slutter. Det er en uovertruffen måte å beskrive selve livet på. Du kan komme i kontakt med den dypeste strengen i folk. Kanskje fordi musikk er så lite konkret, sier Pål. Nå gleder han seg til å reise rundt til elevene i Namdalen. Kanskje samler han trådene slik at det kan slå an en streng hos noen.
- Det er ei mye mer sammensatt befolkning i Namdalen nå enn før. Mange har nok førstehandskunnskap om å være flyktning. Jeg er usikker på hvor flinke de er til å prate om slike ting. Kanskje kan dette prosjektet gjøre det lettere, håper Pål Solbakk, konsertmester og onkel i «Æ sa at du sa».

 

Pål Solbakk, konsertmester

Pål Solbakk, konsertmester

Foto: Jan Inge Yri